Akeleier er vakre, grasiøse, takknemlige planter med stor variasjon i farge og form.
Før syntes jeg at akeleier var litt kjedelige, men det var før jeg oppdaget hvor mange spennende varianter det finnes av denne planten. Når man bare blir litt kjent med den så viser den seg jo å være både fargerik og festlig. :o)
Og et pluss er jo at de selvsår seg i passe tempo og er lette å få til når man sår frø selv.
Jeg har nå 5 ulike akeleier. De to nye i år er Ildakeleie og Gullakeleie. Den første kjøpte jeg som ferdig plante i vår, og den blomstret rikelig hele sesongen. Den siste sådde jeg i små potter laaangt utpå sommeren(glemte frøene...), og det kom opp 6 fine, små planter som nå er klar til å flytte ut i bedene.
Jeg har også noen jeg ikke vet helt hva heter, en mørk lilla som jeg har "stjålet" hos svigermor(den har det blitt mange av etterhvert), en blek rosa, tett, fylt sort som jeg har tatt med fra hagen til farmor(den har det blitt enda flere av!) og en litt "piggete" rosagul sak som naboen ikke hadde plass til lengre.
Naboen og svigermor har hver sin rosa akeleie som jeg gjerne vil ha kloa i!
Svigermor sin er en nydelig drøm av en babyrosa skjønnhet som jeg ikke aner hva heter(Ligner den på bildet over). Har nå fått tak i en mengde frø av denne rosa herligheten, og lurer på hvor og når jeg skal så den.... Kanskje noen frø i potte og noen i bedet nå og resten på samme måte til våren. Da skulle det vel være en sjanse for at noe dukker opp av jorda før eller siden. :o)
Så da gjenstår det bare å ta med seg kaffikoppen og tusle opp til naboen en liten tur før frøene blåser bort.
Akeleie (
Aquilegia vulgaris) er en gammel plante som er svært vanlig i hagen, tilhører
soleiefamilien.
Den vanligste og opprinnelige fargen er blå, men akeleie finnes også i rosa, gule, røde, lilla og hvite variasjoner. Planten ble opprinnelig dyrket i klosterhagene som medisinplante. Akeleie kommer opprinnelig fra mellom- og sør-Europa, og Nordvest-Afrika.
Akeleie ble en populær plante i Europa på slutten av middelalderen. Urten var hellig for middelaldermennesket, og ble ofte avbildet som en kristen symbolplante; Mariaurt. Honningsporene ble sett på som fem vanndrikkende duer, og blomsten ble derfor tydet som et bilde av Den Hellige Ånd.
I Norge er den første gang nevnt av Hildegard Bingen på 1100-tallet. På den tiden var den ansett som en god medisinsk plante. Den skulle være febernedsettende, og virke mot barnekramper og hovne lymfekjertler.
Senere har det vist seg at planten inneholder blåsyre, og derfor er farlig å bruke.
Akeleien har tykk loddrett rotstokk, og sprer seg derfor ikke med rotsystemet. Planten sprer seg derimot hurtig med sine svarte og tallrike frø.
Den dyrkes som staude, men finnes også forvillet langs kirkegårdsmurer, i gamle prestegårdshager og på gamle klosterområder. Planten trives godt i halvskygge, i næringsrik, fuktig og kalkholdig jord.
Og en gledelig oppdagelse fikk jeg da jeg gikk en liten myserunde i hagen med kaffikoppen i går! Min første Stokkrose blomstrer! Den er hvit og helt utrolig nydelig! Har faktisk aldri sett en blomstrende, fylt Stokkrose på nært hold før! Fasinerende opplevelse!
Deriblandt en skikkelig spennende sak som jeg er litt usikker på navnet på. Det var et lite tre med spisse, ovale, litt lodne blader og massse knopper som snart skulle bli blå blomster. Nydelig tre! De sa det het "Tabuchini" eller noe sånt, men finner ingen info om det på nettet. Noen som kjenner det igjen på bildene og kan opplyse meg?
.jpg)
